Inspirert av boken «Prosjektbasert byutvikling» av Elin Børrud og August E. Røsnes, ønsker jeg å stille spørsmålet; hvem har egentlig ansvar for at byen blir bærekraftig?
I stadig flere utviklingsprosjekter er bærekraft på agendaen, men da er det først og fremst områdene økonomi og delvis miljø som blir ivaretatt, mens den sosiale dimensjonen ofte er nedprioritert eller fraværende. I dagens praksis er det ofte private utbyggere som former våre urbane omgivelser. Eiendomsutviklere i Norge har i økende grad blitt næringslivsaktører som er avhengig av å skaffe seg byggegrunn og å produsere byggeklare tomter for å få gjennomført sine byggeprosjekter, og for å opprettholde moment og sikre egen løpende inntjening.
Bærekraft en utfordring
I møtet med den markedsstyrte byutviklingen reagerer mange arkitekter og planleggere med å ønske seg tilbake til en situasjon der den mektige og bestemmende planetaten gjennom stram prosjektstyring kan stå som garantist for helhet og samfunnsansvar i byutviklingen. Det er nok til dels korrekt at mange av disse aktørene er fokusert på kortsiktig lønnsomhet, mens de dyktigste nok har et mye lengre perspektiv, hvor også samfunnsansvaret er høyt på agendaen.
Begrepet «bærekraftige byer som mål» har sine røtter tilbake i Brundtlandkommisjonens definisjon i «Our common future» (WCED 1987). Bærekraftig byutvikling handler om å dekke de behov og ønsker dagens innbyggere har, uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov. I 2015 formulerte FN 17 bærekraftsmål som verden skal strekke seg etter frem mot 2030. Et av målene, nummer 11, om «bærekraftige byer og samfunn», tar opp temaer som er relevante i en planleggingskontekst, som tilgjengelighet til kvalitativt gode boliger og bomiljø, kollektiv transport, grøntområder, sikring av medbestemmelse, natur og kulturarv, miljøkvalitet og samfunnssikkerhet. Det er utfordrende å oppnå en bærekraftig utvikling, nettopp fordi det handler om å snu en utviklingsretning som har pågått i lang tid. Temaet er globalt, og ingen vet om man vil lykkes med dette målet eller ikke.
Roar Smelhus
Bærekraftstrateg og urbanisme-student, AHO
Foto: privat
Ambisiøse klimamål
Tatt i betraktning denne formen for planlegging, er det ikke gitt at resultatene av en byutvikling som har gjort seg avhengig av at det initieres prosjekter enkeltvis og gjennom et privat eiendomsregime, gir de beste resultatene. Tvert imot er erfaringen gjerne at kvaliteten på den fysiske bymessige produksjonen er svært variert. Erfaringen er ofte at resultatene både kan skyldes den direkte praksis, ferdigheter og kunnskap som aktørene besitter, og at de institusjonelle rammene som planleggingen skjer innenfor, ikke er tilstrekkelig tilpasset fra å være et virkemiddel for byutvidelse på ubebygget mark, til et virkemiddel for å fortette en by som allerede er bygget og i bruk.
Den er heller ikke korrigert for kunnskap om, men også en aksept av, at byen er kompleks. Klimaendringer er i dag en av våre største samfunnsutfordringer, og i 2015 klarte endelig verdens ledere å enes om en internasjonal klimaavtale. I starten av 2018 ble disse internasjonale klimaforpliktelsene etter Parisavtalen nedfelt som norsk lov; klimaloven. I tillegg har Oslo fra 2017 utarbeidet et årlig klimabudsjett. Klimabudsjettet for 2019 viser tiltak som gjennomføres eller planlegges for at Oslo skal nå sine klimamål og bli en lavutslippsby. Oslo har også svært ambisiøse klimamål, og for å forstå Oslos klimaarbeid, bør man først være kjent med Oslo kommunes klimamål. Bystyret i Oslo har vedtatt svært ambisiøse mål for å gjøre byen til en av verdens mest klimavennlige hovedsteder. Den nye rapporten fra IPCC (2018) viser at å redusere CO2- utslippene i tråd med 1,5 °C- målet vil innebære at vi må endre store samfunnssystemer som transport, infrastruktur, areal- og energibruk. Oslo ble i tillegg i fjor kåret til en av verdens sju mest bærekraftige byer (Green Building & design, 2018). Av momentene som trekkes frem i kåringen er det kun ett som delvis dekker dimensjonen sosial bærekraft, og det er en mangel næringen ofte registrerer. At Oslo går foran på en rekke bærekraftsområder er internasjonalt kjent, også gjennom at hovedstaden i år er Europeisk miljøhovedstad. Hva med de andre storbyene utenom Oslo – følger de etter?
Utviklingen må være bærekraftig
Den kanskje viktigste endringen som kjennetegner den prosjektbaserte byutviklingen, er slik det fremgår at eiendom og arkitektur har fått økt betydning som verdipapir. Å betrakte eiendom og arkitektur som et finansielt gode gjør opplagt noe med byutviklingen, fordi beslutninger i større grad er forankret i teorier om økonomi og marked, enn i teorier om by og arkitektur eller estetikk. At denne utviklingen er kommet for å bli, er det ingen tvil om, men det er heller ingen tvil om at den utviklingen som skjer må være bærekraftig, og det på alle begrepets dimensjoner. Er aktørene dette ansvaret i stor nok grad bevisst?
Av Roar Smelhus, bærekraftstrateg og urbanismestudent AHO
