Klimaavtalen i Paris i 2015 og det nasjonale klimaforliket har etablert en bred enighet om dette: Lavutslippssamfunnet er avhengig av storstilt omstilling.
For at Norge skal bli et lavutslippssamfunn, må utslippene reduseres med nærmere 90 prosent fra dagens nivå innen 2050. Kommuner og byer har en viktig rolle å spille i dette arbeidet gjennom sine roller som samfunnsaktører. De kan tilrettelegge for at lokalsamfunn kan redusere aktiviteter som generer utslipp, og kan gjennom sin nære rolle til befolkning og næringsliv bidra til å skape legitimitet for nødvendige tiltak og virkemidler. CICERO har på oppdrag fra KS, sammen med insam og Civitas, laget en rapport hvor vi lister opp tiltak på tre nivåer: Effektivisering, utvikling og omstilling. Vi har valgt å kalle det «Kortreist Kvalitet».
Fra produksjonsbasert til forbruksbaserte utslipp
Utslipp kan beregnes på ulike måter. Det er i hovedsak to ulike innganger: 1) Produksjonsbasert utslipp og 2) forbruksbasert utslipp. En produksjonsbasert inngang innebærer at man først og fremst fokuserer på tiltak og virkemidler som reduserer utslippene som fysisk skjer innenfor kommunens grenser. En forbruksbasert inngang innebærer at man fokuserer på tiltak og virkemidler som påvirker utslippene gjennom endringer i forbruket hos virksomheter og husholdninger i kommunen, uavhengig av hvor utslippet fysisk skjer. Det er viktig å også adressere de forbruksbaserte utslippene for å utnytte potensialet for kommunale utslippsreduksjoner til fulle. Reduksjon i konsumrelaterte utslipp gir også et større fokus på behovet for sirkulærøkonomiske løsninger som deling og gjenbruk.
Fra effektivisering til radikale endringer
For å oppnå en utslippsreduksjon på mellom 80-90 prosent, vil det ikke være nok å bare effektivisere dagens løsninger. Vi må omstille oss ved å redusere omfanget av aktiviteter som fører til utslipp. Det er ikke tilstrekkelig at utslipp per kjørte kilometer reduseres, eller at vi bytter til ny teknologi (elbil). Vi må også redusere omfanget av transport, og legge opp til at flere aktiviteter kan skje lokalt. Omstilling til lavutslipp handler derfor ikke bare om enkelttiltak og gode planer, det handler også om hvordan lokalsamfunnet utvikles.
Lokalsamfunn er ulike. Det er derfor ingen spesifikk oppskrift på hvordan disse skal omstilles til lavutslippssamfunn. Det er viktig at klimaarbeidet tilpasses lokal kontekst. Det vil si at alle bidrar med det de har mulighet og kompetanse til utfra de ressursene som finnes lokalt. Dette innebærer at man må utnytte lokale variasjoner, og tilpasse tiltak og virkemidler til lokale forhold. Man må se etter det vi kaller kortreist kvalitet.
Kommunen må utvide sin rolle
Kommunene må utvikle sin rolle som samfunnsaktør for å realisere et lavutslippssamfunn. Gjennom å opptre som en samfunnsaktør lokalt, kan de fasilitere og innvirke på andre lokale aktørers beslutninger og praksis. Potensialet for utslippsreduksjoner kan dermed økes.
Arbeidet med miljø og klima må også være institusjonalisert i kommuneorganisasjonen, og ikke avhengig av enkeltpersoners engasjement. Institusjonalisering innebærer å utvikle rutinemessige samspill mellom relevante aktører i kommunen, både fra politikk og administrasjon. Eksempler på institusjonalisering kan være alt fra å definere ansvar for oppfølging av kommunens klimaarbeid til bestemte stillinger, til å sørge for jevnlige møter mellom politikk og administrasjon som tar for seg klimaarbeidet lokalt. Man må få med seg alle relevante aktører på laget, både i kommuneadministrasjonen, blant politikere og i lokalsamfunnet. Dette krever ledelse. Kommuneledelsen bør i sterkere grad opptre som katalysatorer for endring. Dette innebærer at de: (1) tar rollen som fasilitatorer for grønne endringer lokalt, ved for eksempel å ta en aktiv rolle for grønn næringsutvikling, og (2) i større grad bidrar til at det igangsettes piloter/testprosjekter som skal gi grunnlag for å få kunnskap om gode omstillingsveier lokalt. Klimaarbeid har få fasiter, og må utvikles gjennom prøving og feiling.
Alle reiser, spiser og bor
Alle må omstille seg, men kommunene har nå muligheten til å ta en lederrolle innen dette feltet, og sette i gang prosessene sine lokalt. De må tenke kortreist, ikke bare på mat, men også på arbeid, bolig, handel, aktivitet og opplevelser. Utvikling av attraktive stedskvaliteter for at nærmiljøet skal tas mer aktivt i bruk er spesielt viktig for å redusere behovet for aktivitet som genererer utslipp slik som for eksempel transport.
Dette arbeidet har også gevinster gjennom at det utvikles gode lokalsamfunn for innbygger og næringsliv, og kan gi helsemessige gevinster gjennom tilrettelegging for mer sykkel og gange, og mindre forurensing i bysentra. Klimaarbeid handler derfor ikke bare om klima, men er også et problem som omfatter mange andre lokalsamfunnsmessige utfordringer. Klimautfordringen må derfor i større grad ses på som en grunnleggende samfunnsmessig utfordring som handler om å skape kvaliteter lokalt og å videreutvikle lokalsamfunn.
Av Hege Westskog, forskningsleder CICERO
